hits

Linda Nordgård

Kategori: Personlig

Ammesorg og fødselsdepresjon

  • Publisert: 09.04.2018, 20:52
  • Kategori: Personlig
  • Å få et barn er en av de fineste opplevelsene i livet. Svangerskapet og fødselen kan være så tungt og vanskelig som bare et svangerskap og en fødsel kan være, for i enden venter verdens fineste premie. 
     

    Tiden etterpå kan være slitsom, men man skal passe på å nyte den. Trille turer, vise det lille nurket stolt frem til verden, og selv om man er sliten av våkennetter og barnegråt så skal den velkjente morsfølelsen skinne gjennom, og bekrefte for verden at den nybakte mammaen - selvfølgelig - er lykkelig. 
     

    Innimellom kan man såklart legge ut bilder på sosiale medier av slitsom natt-amming og t-skjorter gjennomtrukne av melk, men herregud - det er jo SÅ verdt det, så lenge den lille perfekte babyen får i seg det aller helligste i verden; morsmelk. 
     

    I alle fall er det sånn det skal være å bli mamma, på Instagram. 
     

    For noen av oss kan derimot det å få et barn bli så vondt, at det virker som det ikke er til å leve med. Og sånn ble det for meg. 

    For det første gikk jo - selvfølgelig - amminga til helvete. «Hun er bare utålmodig», sa barnepleierne. «Bare gi henne mat så mye og ofte hun vil, det er vanlig med 12 ganger i døgnet». Etter en fødsel på 41 timer, som nesten endte med sugekopp, var hodet og kroppen min kobla helt fra hverandre. Jeg var så fysisk og psykisk utslitt, og jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle klare å tilfredsstille sultbehovet til det lille vesenet som hylskreik hver gang jeg skulle legge henne til, og som glapp taket gang på gang. Herregud, jeg må jo bare få til dette! INGENTING kan måle seg med morsmelk.  
     

    «Det er ikke alle som skjønner det med en gang, du må gi henne litt tid» sa barnepleierne. Okei, så det er noe feil med ungen min, tenkte jeg. Hun skjønner ikke amming. Hvordan er det mulig? Jeg trodde babyer var programmert til å amme! Hva er det som skjer?! 
     

    I dagene som fulgte ble babyen sintere og sintere når hun skjønte at jeg skulle prøve å gi henne mat, og vi gråt i kor. Jeg følte meg som en håpløs mamma, og at det var noe galt med babyen var det - i mine øyne - ikke lenger noe tvil om. Er det sånn det skal være? Skal det føles som om jeg ikke får puste? Er det dette som er barseltårer? Er det vanlig å være redd for babyen sin? Jeg googlet og gråt. Det MÅTTE jo finnes svar et sted! 
     

    La oss bare ta dette med amming, først som sist. Det finnes - ifølge fastlegen min - ikke et land i verden som er så fokusert på amming og de tilsynelatende magiske kreftene til morsmelk, som Norge. Og for all del - jeg skjønner verdien av morsmelk - men jeg kan ikke forstå, eller godta, fremstillingen av det at man FOR ENHVER PRIS skal amme, koste hva det koste vil! 
     

    Har du blødende brystvorter og en baby som ammer like deler melk og blod? Null stress! Klarer du ikke slutte å røyke? Morsmelk er så viktig at du kan amme likevel! Har du øyekatarr eller sår? Bruk morsmelk, såklart! Morsmelkens rolle som et vidundermiddel gjør det så JÆVLIG TUNGT og ikke få det til! Ikke bare følte jeg meg mislykka som mor, men jeg følte at jeg frarøvet barnet mitt det aller beste hun kunne få. Og det allerede før hun var en måned gammel! 
     

    Det var utrolig vondt å gå til innkjøp av den første pakka med morsmelkerstatning, men også en enorm lettelse. Jeg prøvde og pumpe i noen dager, men produksjonen avtok så fort at jeg satt i timevis uten mer enn 60-70ml som resultat. For fremtidige foreldre sin skyld skal jeg være så politisk ukorrekt og nevne de største fordelene med flaske;
    - Mamma kan få sove! 
    - Den andre forelderen kan mye tidligere få et nærere forhold til barnet sitt, og hvor fint er ikke det? 
    - Du vet nøyaktig hva og hvor mye babyen får i seg, og det er lettere å få rutiner. 
    - Hvem som helst kan gi mat, noe som åpner opp for avlastning hvis det er behov for det. 
     

    Og vit dette, kjære nybakte mamma: Barnet ditt tar ikke skade av verken flaske eller morsmelkerstatning. H*n opplever nærhet, tilknytning og kjærlighet i like stor grad, ikke bekymre deg for det. 
     

    Jeg heier selvfølgelig på alle dere som ammer, og unner dere virkelig ALT som det gir, men som sagt; det kan ikke være sånn at det blir presentert som det eneste riktige, eller aksepterte, alternativet. I mitt tilfelle ble det til slutt helt nødvendig å gå over til flaske, og med en gang man har en "god nok" grunn er det plutselig helt greit! "Flaskebarn klarer seg helt fint, den erstatningen som finnes nå er helt super!" Okei?! Hvorfor er det INGEN som forteller deg det på sykehuset? Hvorfor er det ingen som tar ansvar og sier: "Vet du hva, dette ser jeg at er helt forferdelig for dere, vil du prøve flaske?" eller "Skal vi kanskje pumpe litt, og gi på flaske for å se om det fungerer bedre? Og kanskje du skal få en sovepille, fordi du ikke har sovet på tre døgn". Men, nei. Her det skal det håndmelkes, gis med kopp, lirkes inn med sprøyte, og stimulere brystvortene til de blør. For morsmelk, det skal ungen ha. 
     

    Skulle jeg ønske at jeg fikk til amming? Selvfølgelig. Er jeg bitter? Ja, i massevis. Men det handler ikke bare om ammingen.
     

    Selv om vi gikk over til flaske så fortsatte redselen, våkennettene (selv om babyen sov) og googlinga. Jeg fikk ikke sove, og jeg klarte ikke å spise. Jeg gråt mye, hadde panikkanfall og jeg klarte ikke være alene med babyen. Jeg hadde ekstra samtaler på helsestasjonen og gikk til en psykolog. "Det er vanlig å gråte mye, dette er en veldig overveldende tid. Det ikke så uvanlig å føle det som du gjør, og det er viktig at omgivelsene tar hensyn. Du må ikke sykeliggjøres fordi du føler det sånn". Okei, jeg prøver litt til, da. Jeg er tydeligvis ikke syk, dette er ikke uvanlig, det er mange som har følt det samme. Jeg klarer meg uten sykemelding, dette går jo over. 
     

    Jeg gikk i tre måneder med en depresjon som rett og slett spiste meg opp, innenfra og ut. Jeg var konstant livredd, jeg lå i fosterstilling ved siden av barnevogna og gråt inne i garderoben vår fordi jeg hadde panikkangst. Jeg klarte ikke se folk i øynene, fikk vondt i magen når bekjente ville stoppe å se på babyen, og jeg følte meg så utrolig feil. Hvorfor er jeg ikke glad? Hvorfor orker jeg ikke ha folk på besøk? Jeg skal jo nyte dette, og det skal være det fineste jeg har opplevd. Hvorfor er jeg ikke stolt? Herregud, jeg kan jo ikke være mamma. Jeg orker ikke mer!
     

    Den eneste løsningen jeg så var at vi måtte gi fra oss barnet vårt. Jeg kom aldri til å klare å være mamma. Til slutt hadde de to tankene satt seg fast, og gikk på repeat i hodet mitt. Babyen må bort, jeg kan ikke være mamma. Babyen må bort, jeg kan ikke være mamma. Hun MÅ bort! Men hvordan? Jeg kan jo ikke kvitte meg med barnet mitt, og pappaen vil jo ikke det. Men det er jo den eneste løsningen. Jeg vil dø. Herregud, jeg får ikke puste. HUN MÅ BORT.
     

    Vendepunktet kom da vi for andre gang var hos osteopat med babyen. Da han var ferdig med undersøkelsen, og - som første gang - konkluderte med at alt var i skjønneste orden, snudde han seg mot meg, og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte som sant var at jeg hadde fødselsdepresjon, men at det sikkert kommer til å bli bedre snart. Jeg hadde så angst at jeg kaldsvettet, og var helt på gråten. Veldig overbevisende. Da så han meg inn i øynene og sa: "Jeg ser jo at DU har det mye vondere enn henne". Da vi kom ut på gata begynte jeg å gråte, og hyperventilere. Det kjentes som noen satt på brystet mitt. Da jeg fikk samlet sammen det siste jeg hadde igjen av fornuft - med god hjelp fra samboeren min - ringte jeg legen og sa "Jeg vil gi bort barnet mitt, jeg trenger hjelp". To timer seinere satt jeg i bilen på vei til Blakstad Psykiatriske Sykehus. 
     

    Bare glem mislykka amming. Det ultimate nederlaget for en som en som har fått et velskapt, friskt og veldig ønsket barn er en fødselsdepresjon. Og det finnes så latterlig lite informasjon om det! I mange tilfeller er normalisering av psykiske lidelser en god ting, fordi det gjør at man ikke føler seg så alene. Men når det kommer til fødselsdepresjon mener jeg at det er helt mot sin hensikt. Å normalisere at man vil gi bort sitt nyfødte barn, at man tror barnet er alvorlig sykt, eller at man er livredd for å være alene med barnet, det bør vi ikke drive med. Etter min mening bør det tas på dypeste alvor, og møtes med ALT helsevesenet kan tilby av tjenester. 
     

    Det er klart at ikke alle fødselsdepresjoner ender med innleggelse, men i mitt tilfelle var det helt nødvendig. Da jeg ble skrevet inn på Blakstad ble jeg fratatt veske, skolisser, telefonlader, og andre potensielt skadelige ting. Det var ikke lås på dørene, verken til rommet eller badet, og det var ikke pose i søppelkassa. For meg var det enorm lettelse, fordi jeg ville virkelig ikke dø. Men jeg ville heller dø, enn å ha det sånn som jeg hadde det, og endelig var det noen andre som tok kontroll over livet mitt. Jeg ble også veid og tatt blodprøver av. I ettertid skjønner jeg ikke hvorfor ingen tenkte på det før. 
     

    Jeg gikk opp 9-10 kg i løpet av svangerskapet mitt, og jeg ammet ca én uke, så jeg hadde ikke fått noe ekstra "hjelp" med vektnedgangen. Da jeg kom på Blakstad hadde jeg gått ned 18 kilo, og hadde både B- og D-vitaminmangel. Det var heller ikke noe tvil om at jeg behøvde hjelp til å sove, i form av medisiner. Før man i det hele tatt kan tenke på å komme seg ut av en depresjon må basalbehovene - mat og søvn - være dekket. "Det er vanlig at man blir mer lei seg, og reagerer sterkere på babyens gråt, når man får for lite søvn. Og det er ikke alltid så lett å få tid til å lage seg mat. Veldig mange fedre lager matpakker til mødrene før de går på jobb".
     

    I ettertid har jeg tenkt at jeg hadde skyld i at det gikk så langt, fordi jeg kanskje ikke var ærlig nok. Men innerst inne mener jeg at en ny mor, som helt tydelig har det jævlig vanskelig, bør få kastet hjelp etter seg. Det burde ikke være opp til en selv og avgjøre i hvilken grad man trenger hjelp. Jeg fikk inntrykk av at dette var noe jeg måtte komme meg gjennom, når jeg først hadde fått det. At det var såpass normalt, og "lov", at det ikke egentlig ikke burde sykeliggjøres. "Ta tida til hjelp, fødselsdepresjon går over". Jeg markerte stort i kalenderen "3 MÅNEDER", fordi det virket som det var den magiske grensen jeg måtte komme over, for å kunne føle meg som meg selv igjen. To dager før ble jeg lagt inn. 
     

    Jeg tilbragte nesten to måneder på Røyse Psykiatriske Døgnavdeling, og den hjelpen jeg fikk både der og på Blakstad har vært helt uvurderlig. For et menneske - uansett årsak - som ikke lenger klarer å leve gir en innleggelse muligheten til å kunne puste. I to uker jobbet jeg kun med å få meg i mat, og få sove nok. TO UKER. Og jeg tenker at hvis fokuset kanskje ikke hadde vært på at fødselsdepresjon er "ganske vanlig" og at det ikke bør "sykeliggjøres" fordi mor skal få lov til å være sårbar, emosjonell og gråte mye, så hadde jeg kanskje unngått at det gikk så langt. Jeg hadde behov for at pappaen skulle være hjemme, og for at det skulle skje måtte jeg ha en sykemelding. Altså måtte jeg "sykeliggjøres". 
     

    Det finnes absolutt ingen oppskrift på hvordan man kan takle en fødselsdepresjon. Det finnes ingen magisk grense. Men - det finnes, i mine øyne, INGEN god grunn til at du skal ta tida til hjelp, og "stå i det". Absolutt ikke. Har du hatt og ikke blitt behandlet, har, eller lurer på om du har en fødselsdepresjon så vil jeg oppfordre deg til å be om ALL den hjelpen du kan få. Om det er en sykemelding, sovemedisiner, barnevakt, eller å slippe og lage middag en måned, det er opp til deg å bestemme. Men vit at det finnes hjelp! Det finnes mennesker der ute som kan sette livet ditt sammen igjen, hvis alt har gått i tusen knas. Du hadde ikke nektet deg selv hjelp eller behandling hvis du hadde brukket et bein, så hvorfor skal du gjøre det nå? Fordi det ikke synes, eller fordi det ikke er "nok"? 
     

    Tro meg. Det er MER enn nok. 
     

    Helt til slutt vil jeg bare takke powerteamet på Blakstad, som tok kontroll og sykemeldte meg. De fantastiske menneskene på Røyse - både ansatte og innlagte -, som i mine øyne har gitt meg livet mitt tilbake. Familie og venner, som har stilt opp på alle mulige måter. Den uvurderlige, fantastiske superpappaen og arbeidsplassen hans. Osteopaten, som absolutt ikke hadde behøvd, men valgte, å bry seg. Og en ekstra takk til personen som pusha meg til å skrive ned dette, det betydde mye!
     

    Linda Nordgård, 24. februar 2018 ©

     

    EDIT: Dette innlegget skrev jeg om til et debattinnlegg, som ble publisert i både papir - og nettavisen til VG. Det kan du lese her

    #amming #ammesorg #fødselsdepresjon #barn #barseltid #angst #baby #barselrevolusjon

  • Publisert: 09.04.2018, 20:52
  • Kategori: Personlig
  • #comments">0 kommentarer
  • Kategori: Personlig

    Om meg

  • Publisert: 05.04.2018, 22:04
  • Kategori: Personlig
  • Hei!
     


    Jeg heter Linda, er 29 år, og kommer fra Hønefoss. Her bor jeg sammen med Dennis (samboeren min), datteren vår og Ofelas (katt). 

    Jeg har startet x-antall blogger i mitt liv, og satt i gang med stor iver. Men så går det noen måneder, og plutselig stopper alt opp. Jeg har nemlig bipolar lidelse. "Åja", tenker du sikkert. "ENDA en wannabe-blogger med psykiske problemer, artig!". Og det er helt greit. For å være helt ærlig er jeg lei av det sjøl. Jeg er lei av å ha en psykisk lidelse, jeg er lei av å høre om andre som har det - jeg er i bunn og grunn bare lei av at det i det hele tatt finnes. MEN - jeg VET hvor alene man føler seg, hvor håpløst livet virker noen ganger, hvor mye man ønsker og ikke streve som man gjør, og jeg tror det er derfor det er viktig at man snakker om det. 
     

    Jeg er veldig glad i å skrive og har opplevd en del i livet mitt, og nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg har lyst til å bruke det til noe konstruktivt. Både skrivinga og erfaringene mine. Jeg tenker at det beste jeg kan gjøre med det jeg har opplevd er å hjelpe noen andre, for da får all dritten på en måte en verdi. Hvis det gir mening? Og jeg trenger å få det ut av hodet, snakke om det, reflektere over det, og dokumentere det. Jeg VET at de erfaringene jeg har kan være nyttig for noen andre, 100% sikkert. 


    Jeg synes det er så innmari vanskelig og lage en introduksjon, så jeg kjører et '50 spørsmål'-innlegg jeg fant hos Kristin, for at dere skal bli litt bedre kjent med meg. 

     

    1. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
    Handleliste til Dennis 

    2. Hva har du alltid i vesken? 
    Mobil, bankkort, nøkler og ekstra-smokk til frøkna. Man må ALLTID ha med ekstra-smokk!

    3. Hva bestiller du på kafé?
    Kaffe mocca, eller iste. Og gjerne litt sjokoladekake.

    4. Hvilke nettsider besøker du daglig? 
    Det er jo stort sett ett eller annet jeg må google i løpet av en dag, men jeg bruker som regel apper til andre ting; VG, Facebook, Instagram og nettbank er vel det jeg er oftest innom. 

    5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
    Jeg er veldig dårlig på å ta kontakt med folk når jeg har det dritt, og jeg er ikke noe glad i å snakke på telefon. Men er det fullstendig krise så ringer jeg selvfølgelig Dennis. 

    6. Hvilken farge er det på tannbørsten din?
    Jeg trooor den er hvit og rosa... Jeg pleier alltid å velge rosa.

    7. Kan du bytte olje på bilen?
    Overhodet ikke. Har ikke en gang lappen!

    8. Hva har du hatt av kjæledyr?
    Hunder, katter, fisker, hamster, kaniner, hetterotter.

    9. Har du noen piercinger?
    Jeg har to hull i hvert øre, som nesten aldri er i bruk. Og jeg har hatt i navlen, tunga, nesa (både vanlig og septum) og i begge niplene. Rart jeg ikke lakk, si!

    10. Norge på sitt beste?
    Rett før våren går over til sommer. Elsker alle planter og blomster, lukta, lufta og fargene på himmelen. 

    11. Hva gjør deg lei deg?
    Oi, det er mye! Jeg blir ekstremt lei meg av barn som ikke har det bra. 

    13. Hva er drømmejobben din? 
    Å leve av og skrive. 

    14. Abonnerer du på et ukeblad?
    Nei.

    15. Hva var det siste du kjøpte?
    Mat... 

    17. Når var du i kirken sist? 
    Oi, det er for lenge siden til at jeg kan huske det. Tror det var en begravelse.

    18. Hvem var den siste som gjorde noe ekstra spesielt for deg?
    Jeg fikk sove lenge i dag, fordi Dennis sto opp med frøkna. 

    19. Har du noensinne vært i en ambulanse?
    Ja, én gang.

    20. Hva er det rareste du har spist?
    Blåskjell. 

    21. Hvor lang tid bruker du om morgenen?
    Ca 10 minutter. 

    22. Banner du ofte?
    Nei. 

    23. Hva er det lengste du har campet i et telt?
    Vet ikke om jeg noen gang har sovet i telt mer enn én natt. Tror kanskje ikke det.

    24. Hvor mange søsken har du? 
    To halvbrødre, jeg kjenner bare den ene.

    26. Hvor mange steder har du bodd? 
    3! Hønefoss, Bergen og Gjøvik. 

    27. Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med? 
    Hodet.

    28. Hvilken kroppsdel er du minst fornøyd med?
    Puppene. De minner mer om to halvfulle vannballonger, enn pupper, etter graviditeten.

    29. Er det viktig å feire bursdager? 
    Ja, det synes jeg! Spesielt runde tall og andre milepæler. 

    30. Har du tatt vare på klesplagg fra da du var liten?
    Nei, det er liksom mamma sitt område. Men jeg vet ikke om hun har noe heller.

    31. Nevn én ting som er irriterende med å blogge? 
    At jeg blir altfor opptatt av tilbakemeldinger.

    32. Hvor mange glass vann drikker du hver dag?
    3-4

    33. Når legger du deg om kvelden? 
    Helst før klokka 22 👵🏼

    34. Favorittfag på skolen?
    Norsk!

    35. Potetgull eller smågodt? 
    Smågodt (men helst begge deler!).

    36. Siste filmen du så? 
    The Snowman. Makan til dritt!

    37. Det mest romantiske du har gjort? 
    Fødselen! Det var helt jævlig, men det er det største og næreste vi kommer til å oppleve, tror jeg. 

    38. Den perfekte vertinnegaven er? 
    Oi! Det er jeg heeelt elendig på. Det har liksom aldri vært noen "greie" i min vennegjeng. Men hvis jeg skal svare for meg selv så synes jeg et bidrag til servering er det aller beste! 

    39. Hva stod det på den siste SMSen du fikk? 
    "Din PIN-kode er ***** Hilsen blogg.no" 😏

    40. Har du vært i avisen? 
    Ja, flere ganger.

    41. Et sitat du liker? 
    "Get ritch or die trying, mate". VELDIG internt mellom Dennis og meg.

    42. Hvilken farge liker du best på neglene?
    Svart.

    43. Hvem er forbildet ditt?
    Det nærmeste jeg kommer et forbilde tror jeg er Camilla Läckberg (svensk forfatter). Hun er girlpower på alle måter.  

    44. Er du forfengelig?
    Nei, det vil jeg ikke si. Men jeg liker veldig godt å pynte meg når jeg først skal noe! Og jeg er veldig interessert i hud, hår, negler og sminke. Men jeg går like ofte med sminke, som uten, og er superdårlig på klær. Der eier jeg virkelig null talent. Men jeg må føle meg ren, DET er viktig!

    45. Finnes det noe du virkelig har lyst til å gjøre, men ikke har hatt mulighet, tid eller råd til? 
    1. Ta lappen
    2. Kjøpe bil
    3. Kjøpe hus
    4. Gifte meg

    Og det kommer nok til å ta en GOD stund før jeg får råd til det. 

    46. Har du vært gift eller forlovet? 
    Vi har vært forlovet i tre år, og har ingen bryllupsplaner enda. Men kjolen henger klar i klesskapet til svigermor!

    47. Hva kjøper du helst: klær, vesker eller sko? 
    Klær, tror jeg. Før var det vesker, men jeg har kvitta meg med den avhengigheten. 

    48. Føler du deg ung eller gammel for alderen? 
    Både og. Veldig gammel på noen ting, og altfor ung på andre!

    49. Hvilke uvaner har du? 
    Snus!  

    50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med å svare på alle spørsmålene?
    Legge meg. Klokka er tross alt 21.49...

     

  • Publisert: 05.04.2018, 22:04
  • Kategori: Personlig
  • #comments">0 kommentarer